En liten halvtime med Anna

«Hei Marianne, vi skal ha spiller møte kl 14:30, så hvis du får det til kan vi gjerne ta praten litt før».

Meldingen fra Anna tikket inn torsdag ettermiddag. Vi hadde opprinnelig en avtale kl 14:30 denne dagen, men OK da – av og til får vi la avtaler være avtaler. For kampforberedelser kan vel karakteriseres som viktigere enn en samtale med «Hjemmesiden».? Eller?

Anna er altså Anna Mortvedt, strekspiller fra Hamar med fortid i Storhamar og i Fyllingen. Og som nå snart har vært en sesong hos oss i Fana

Men først, hvorfor, havnet du i Bergen (jeg vet jo egentlig svaret, for selfølgelig har jeg Googlet)?

-Hovedårsaken var studier, jeg har tatt en bachelor i «Media og Kommunikasjon». Også hadde jeg litt lyst bort fra Hamar.

Du er ferdig med bacheloren din, vil det si at du er i jobb i tillegg til håndballspillingen?

-Det stemmer. Jeg jobber i et kraftselskap der jeg deler tiden min mellom kundesenteret og markedsavdelingen. Så sjansen for å kunne bruke det jeg har studert er så absolutt til stede.

En kjempesesong på streken har resultert i at hun får en tur hjem til Hamar nå i neste uke, på samling med Rekruttlandslaget. Et uttak litt basert på (tror jeg) det at Anna ble tatt ut til Skarpenes Månedens Lag for kvinner» i februar. For da kunne du lese at  «Fanas linjespiller Anna Mortvedt har vært en bauta i begge ender av banen denne måneden. Med 34 mål på fem kamper og en imponerende uttelling på 82,9 %, har hun vært både sikker og effektiv på linja». 

Og det er nok av de spillerne som har prøvd å komme forbi Anna uten helt å få det til. Ikke bare når hun ligger inne på streken, men også når Fana innimellom spiller med Anna som fremskutt plageånd for motstanderne.

Nå er det selfølgelig lett å bli flåsete og si at du har jo god trening i å stoppe de som prøver å komme forbi deg, for du har jo en fortid som grensevakt mot Russland. Hvordan var det forresten?

-Det var gøy! kommer det kontant. Det var spennende, lærerikt og – ja kort sagt gøy. Jeg kom inn via vanlig sesjon, men så fikk jeg fritak for å spille for Storhamar. Men etter ikke alt for lang tid fant jeg ut at jeg ville bort fra håndballen, motivasjonen og lysten til å spille var borte.  Da ble det en telefon til forsvaret med spørsmål om å «slippe fritaket» og den korte historien er at vipps, så var jeg stasjonert i Kirkenes.

Strekspillere er ofte kjent for å være bøllete, men du har «bare» 6 to-minuttere, er ikke det lite med tanke på hvor du spiller på banen? Er du for snill kanskje?

-Ha,ha, jo kanskje jeg har vært litt for snill? Men det har jeg ikke tenkt å være på lørdag altså!

– Som toer står du ofte i duellene alene, mens slik jeg, og vi, spiller nå får jeg mer hjelp fra de rundt meg. Og som en følge av det har jeg utviklet meg til å bli en bedre forsvarsspiller nå enn det jeg var i starten av sesongen. Og kanskje har jeg lært meg å unngå de vanskeligste situasjonene?.

Det var da jeg kom på en kommentar fra Marit Ova Bøyum etter en kamp der hun (Marit altså) nokså fortjent fikk en utvisning, hun fortalte etter kampen att «Jeg skulle bare dytte hun bort til Anna, men Anna var ikke der for å ta imot. Da ble det litt mer brutalt enn det var tenkt».

Vi rykker tilbake til start og oppsummerer håndballkarrieren din så langt. Jeg vet om Storhamar og Fyllingen, men har du vært i andre klubber?

–Jeg begynte i Furnes, og var der i fem år før jeg som 15 åring (er vi ikke det når vi er på ungdomsskolen?) gikk til Storhamar. De hadde et veldig bra J16 lag og jeg ville, i likhet med mange andre, satse på håndballen.

Jeg er alltid nyskjerrig på hvorfor noen begynner med håndball? Hva er din forklaring?

-Det lå ikke i korta at jeg skulle bli håndballspiller. Da var det mer langrenn, orientering og friidrett som var vår greie, eller familien sin greie. Med mamma som langrennstrener var det stadig vekk turer i Furuberget (et skogsområde i Hamar). Men jeg fikk veldig fort «hold» på løpeturene og mamma skjønte etter hvert at langrenn kanskje ikke var noe for meg.

-Like ved der vi parkerte på disse treningsturene lå det en idrettshall der jeg hadde noen klassevenninner som spilte håndball. Da ble det til at jeg og prøvde meg på det. Og dette likte jeg!

Og over helgen skal du altså på samling med rekruttlandslaget. Første gang på landslaget?

-Jepp, dette er første ordentlige samlingen. Jeg var vel reserve et par ganger i yngre klasser, men har aldri vært med på en samling før.

Jeg har jo mine meninger om hvorfor du skal dit (du er en av de beste strekspillene i ligaen (selfølgelig helt objektivt sett)), men har du gjort deg opp noen tanker om hva du har gjort for å komme med der?

Hun ler litt. Før det kommer at «jeg har vært stabil gjennom hele sesongen, og så har jeg utvikla meg spesielt som forsvarsspiller. Et og annet mål har det jo blitt også da – for jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes det er gøy å score mål» (skribentens anmrk: ett og annet mål = 114 stk)

-En annen grunn kan kanskje være at jeg er allsidig. Jeg trenger ikke spille strek hele tiden, jeg spiller gjerne back også jeg.

Denne samlingen er på Hamar, du er jo fra Hamar og – er det ikke litt lite «eksotisk» å ha sin første landslagssamling hjemme? Og svaret jeg fikk overrasket meg litt.

–Jo, kanskje. Men samtidig er det jo en trygghet i det å være hjemme da. Jeg kjenner ikke mange av de som skal på samling og da er det godt å vite at jeg kjenner i alle fall hallen. Og så er det sikkert mange i hallen som heier på meg.

-Her er jeg er på hjemmebane, og selv om jeg er ny på samling så er jeg ikke ny i hallen. Det er en trygghet i seg selv

Og du rekker kanskje en svipptur hjemom mens du er der?

-I alle fall når samlingen er over. For da er det påskeferie.

Men altså, fra 1.divisjon til REMA 1000-ligaen – hvordan var overgangen? Eller hadde du en del erfaring med deg fra tiden i Storhamar?

–Nja, det var egentlig ikke så mye erfaring eliteserien fra tiden i Storhamar. Der vekslet jeg mellom 2.divisjon og elitelaget. Men egentlig så synes jeg at overgangen  gikk greit. Jeg fikk mye spilletid i Fyllingen og ble veldig trygg på meg selv som spiller der. Og denne tryggheten tok jeg med meg til REMA 1000-ligaen.

-Men selfølgelig merker jeg at det er ett nivå opp, men samtidig får jeg veldig god hjelp av de spillerne jeg har rundt meg. Det er lettere å få det til når du har gode skyttere som også kan fore deg med innspill.

Og så hjalp det vel på at dere var tre stykker som gikk fra Fyllingen til Fana?

-Joda, det har ikke vært noen bakdel det at vi kom flere i lag. Og så måtte jo jeg være den voksne da, og si at dette går bra når de to andre også var litt smånervøse i starten.

Nå herjer jo du i REMA 1000-ligaen for Fana etter en sesong  i Fyllingen – men hvordan gikk det til at du meldt overgang til Fana? Og var du noensinne i tvil om du skulle ta steget opp en divisjon?

-Flere årsaker egentlig. Men jeg var kanskje litt mett av Fyllingen, og klar for nye utfordringer. Og så hadde jeg hadde hørt veldig mye positivt om Vidar. Et inntrykk som bare har forsterket seg i løpet av sesongen.  

I tillegg er Fana kjent for en bra plass å være med tanke på å utvikle seg som spiller. Og så betyr trivsel veldig mye for meg, og her har vi et veldig godt lagmiljø.

Tenker du noen gang på hvordan det vil være å spille i en utenlandsk klubb?

-Nei, egentlig ikke. Jeg har jo gått på en smell tidligere og gikk lei hele håndballen så jeg er litt sånn kortsiktig av meg og tar en sesong av gangen. Men selfølgelig, skulle et tilbud dukke opp så hadde jeg vurdert det. Ikke minst fordi det er kjekt å være ønsket. Men det er ikke nødvendig for meg som håndballspiller å reise utenlands. Det er ikke det jeg går rundt og drømmer om altså

Høsten begynte ikke så bra for Fana, men nå står dere med imponerende seks seierer på rappen – hva har skjedd? Hvordan fikk dere til å snu det?

-Ja, det er et godt spørsmål som vi lurer på vi og. Vi startet vel med å bli bedre bakover – altså forsvaret ble bedre. Det at Marit (Ova Bøyum) kom tilbake etter korsbåndskaden sin har også en del å si. Og vi to jobber stadig bedre sammen i forsvar, jeg synes vi blir bedre og bedre fra kamp til kamp.

-Samtidig synes jeg vi har blitt flinkere til å slippe gjennom de skuddene vi vet Dina kommer til å ta.

-Og så har det løsnet fremover også. Der vi har blitt mye bedre samspilte. Kizza kom tilbake og spiller med stor ro framover. Det gjør at vi ikke blir «desperate» om vi skulle gjøre en feil eller to i angrep.

-Noen mener at det at vi fikk Dina og Kizza inn i laget er hovedgrunnen til at vi har greid å snu den negative trenden. Men jeg vil si at det er hele laget sin fortjeneste at vi nå har snudd det. Vi er gode på trening, vi har lite skader og får trent på det vi møter i kamp. Det er god stemning og lave skuldrer, og kjekt å vere på trening!

Du var kanskje litt ukjent blant motstanderne da sesongen startet. Nå er innsatsen din på banen blitt lagt godt merke til, opplever du at du får mer «spesialbehandling» av motstanderen nå enn du fikk tidligere i sesongen?

-Joda, jeg merker jo det da. Spesielt i kampen mot Larvik (som vi vant med to mål. skribentens anmrk.) ble jeg godt pakket inn, som oftest med to spillere.

Vi på sidelinjen har sett at når  Martine får frimerke så gjør du omtrent som du vil på banen – opplever du det slik du og? Eller?

-He, he. Du kan godt si det slik. Jeg liker å spille back også så det er fristende å «alltid» ta den rollen. Det er ikke så ofte at strekspilleren går ut på back plassen, men jeg har stor tro på at det skal gå bra så da bare fortsetter jeg.

-Det er ikke alltid at Marius er like enig og det hender han gir beskjed om at jeg ikke trenger å gjøre det hver gang. Men så får jeg gjerne beskjed fra medspillerne mine om at «Anna, gå». Så da gjør jeg jo det.

Det går mot sesongavslutning – men da sesongen startet i høst hadde du sett for deg den avslutningen som blir nå – mot Tertnes, på hjemmebane og med en sluttspillplass i potten?

–Du, det blir gøy! Og nei, vi hadde ikke sett for oss at dette skulle skje. At det skulle være så tett før siste kampen.

-Og at vi skulle havne i denne situasjonen – nei det er så mye mer enn vi kunne drømme om. Og uansett hvordan det går i kampen mot Tertnes så kan ingen ta fra oss seiersrekken på seks kamper og den jobben vi har gjordt til nå.

-Vi kan jo gå til kampen med lave skuldrer og uten bekymringer.

Så hva tror du egentlig om lørdagens kamp? Med stinn brakke (håper vi får plass til alle), et yrende liv på tribunen og mest sansynlig en «knokkel-kamp»?

-Det blir «knokkel-kamp ja». Mellom to lag som begge er «desperate» etter å vinne. Den som taper kan i tillegg risikere å tape plassen i sluttspillet.  Og så er det et lokaloppgjør – og da handler det om så mye mer enn bare å slå Tertnes.

Og hvem vinner, eller sagt på en annen måte; hvor mye vinner vi (ha, ha,ha)?

-Vi vinner med fem mål!